Gravlykter, dødt løv og savn...

Har vært og satt ned gravlykter med lys og plantet på graven til søsteren min og onkelen min i dag!
Plukket vekk dødt løv og annet smårusk, mens jeg prøver å ikke lage for mye støy.. Prøver å gjøre ting så stille som mulig, mens jeg kjenner klumpen i halsen bare vokser.. Smiler og slår av en spøk, men kjenner det gjør mer vondt enn jeg hadde regnet med. Fremdeles, selv etter så lang tid! Tror ikke slike ting går over jeg..Noen gang..Selv om dagene går, og det kan være mange dager, kanskje uker mellom hver gang jeg tenker på dem..Eller snakker om dem! Savnet og sorgfølelsen kommer plutselig og legger seg på skuldrene og i halsen min, og jeg kjenner at "Jo, jeg savner deg fremdeles!!"

Liker egentlig ikke å være sammen med andre på gravene til Trine og Sverre jeg, men er samtidig glad jeg har noen å dele øyeblikket med.Det er nok også med på å holde meg oppe, tror jeg..Slik at jeg kan "glemme" hva jeg driver med... Jeg er nok litt "feig" der...
JT var med, og vi var også nedom faren hans og pyntet. Så jeg føler vel egentlig at han er "ufarlig" å ha med om følelsene mine skulle dukke frem... Liker ikke å vise følelser, det har jeg sagt før! Men JT vet liksom hva jeg føler uten at jeg sier noe, i alle fall er det slik jeg føler det...
Men jeg merker det går inn på meg likevel... Og jeg legger det i hjertet mitt, sammen med tårene for alle gode minner samt de mindre gode! Klumpen i halsen svelger jeg bort!
Jeg blir inneslutta og stille etter hvert besøk på kirkegårdene de ligger på.. Vil ikke prate eller ha noe særlig selskap... JT skjønner det her av seg selv, og det er så godt! Og han vet at jeg ikke er den som sier noe, så han "maser" ikke noe mer om det heller..Godt!!

Gravstedene ja.. En kilde til svart samvittighet...
Av og til er jeg innom bare og sier ett stille "Hei" og ser at alt er i orden..Andre ganger har jeg liksom mer på hjertet, og setter meg ned for å ta en røyk og en "prat"... Kan liksom ikke gjøre det når jeg ikke er alene...
Men jeg hvisker stille inni meg når jeg går; "Jeg kommer igjen!"
Andre , og faktisk de fleste gangene, titter jeg bare inn på kirkegården til enten Trine eller Sverre,og tenker stille for meg selv; "Her er du, jeg er her...Savner deg!"

Ungene og jeg har utviklet den litt bisarre vanen å vinke til tante Trine når vi kjører forbi vi da... "Vink til tante som sitter på muren ved busskiltet og tar en røyk, sier jeg...Og ungene hoier "Hallo tante Trine" og vinker i det vi fyker forbi...

Jaja, døden er en merkelig ting! Ingen slipper unna! Det er bare at den av og til er så forferdelig urettferdig!
Trine døde i 2005 av en overdose, -selvforskyldt sier sikker noen, -javel..
Men likevel,- alt for tidlig!Og det er ikke rettferdig!
På den andre siden; Det var det beste for henne...på en måte...
Vi hadde jo ventet på det skulle komme beskjed i mange år alt, så slik sett var vi ferdige med sorgprosessen.. Da dagen kom, var det liksom at vi følte sorg OG lettelse... Endelig visste vi hvor ho var, at ho ikke hadde det jævlig mer, at ho ikke trengte selge seg for å få penger, ikke skulle sitte inne mer, aldri mer putte giften inn i kroppen sin for å kunne leve...
Likevel, mamma mistet en datter, og vi to jentene som er igjen en søster! Mor og far ett barnebarn, og tante en niese! Mine barn mistet en tante de aldri hadde møtt, men som de liksom kjente litt likevel!

Onkelen min druknet i 1998..Og det er toppen av urettferdighet det!
I alle fall i mine øyne!
Han - av alle,- som hadde svømmehus mellom både fingre og tær..Som hoppet i Mesna-elva for å dykke etter småpenger FØR han kunne svømme! Som lærte meg å svømme, og samtidig skremte meg (ubetenksomt) så jeg fikk vannskrekk resten av livet! Som elsket å fiske, og gjorde det så ofte han kunne... Han skulle altså drukne!!
Urettferdig!!

Men men...*sukk*Slik er livet!!
Og som jeg en gang leste ett sted;

Dødens skog
er ikke så skremmende som før.

Folk jeg kjenner,
og er glad i
har gått foran og kvistet løype,~

så jeg finner nok frem!!

I mens sitter jeg her og savner dem jeg,
- litt til!