Det er ikke alltid man trenger si noe...

Selv om man lider av munndiarè, kan man faktisk holde kjeft noen ganger..
Også når det kniper på og man har lyst til å skrike.
Enten det er av sinne, glede, sorg ,fryd, lyst eller what ever...
Det er ikke alltid det er på sin plass

å komme med ytringer av enten det ene eller andre slaget!
Rett og slett!

Men det er ikke alle som har skjønt dette.
Meg selv inkludert..
Jeg har en tendens til å måtte buse ut med alt som ligger meg på hjertet,

der og da...

Noen ganger går det rett hjem,

mens andre ganger skulle man heller ha svelget tunga enn å sagt noe som helst!
Man kan da faktisk skremme fanden på flatmark av og til...
Eller når en skulle sagt noe, og endelig holder kjeft!
Og dermed lar noe som kunne vært helt annerledes passere som et skip i natten!
Mister noe kjært fordi en enten er for ivrig, eller for mye bakpå..
Eller helt omvendt-

siden ord er så kompliserte og kan ha flere meninger om trykket blir lagt på en annen plass...
Skjønner?

Det er den balansegangen der jeg sliter med!

Når sier jeg for mye og når sier jeg for lite?
Kommer jeg noen gang til å lære det der?

Jeg håper det!
Da vil alt kanskje gå så mye bedre?
Ting bli annerledes...
Skulle hatt en lenke som stengte munnen når det var best,

og slapp opp igjen når det var på tide å si i fra...

Tror man kunne spart seg for mye utenomsnakk og taushet på den måten...

Jeg har alltid vært flink med ord,

og har sjelden problemer med å uttrykke meg...
Selv om hodet ikke alltid følger med når kjeften er i gang...
Nå kan det være det samme også egentlig....
Hva har det å si om jeg er flink med ord...

Jeg har jo ikke lenger noen å si det til...
Selv om det heter seg at

det aldri er forsent!

Derfor øver jeg meg på å tenke før jeg snakker,

og snakke mens jeg tenker...
Da må det da vel bli bra?!!?