28.06.2011

Rart hvordan man plutselig savner noen...

Jeg har jo skrevet om han før, og kanskje dere synes det er kjett at jeg gjør det igjen.
Men so be it!
Jeg kan ikke noe for det,
men jeg savner den bittelille onkelen min. Han døde 13 juni 1998, og enda kjenner jeg tårene komme som kasta på meg når jeg hører enkelte gitar-riff, kjenner enkelte lukter, hører lyder, ser noen som ligner etc...
Det tok feks lang tid før jeg kunne sitte og se Lars Monsen på tv uten at tårene rant! Han er kjempelik onkelen min nemlig...

Her om dagen drev jeg og surfet på Youtube, og av en eller anna grunn dukket Gaute Ormåsen opp.. Kjærlighet er mer enn forelskelse og Når du så på meg var noen av sangene jeg klikket inn på..
Men så - så traff jeg "blink" om du vil - og tårene haglet!!
Ikke bare at jeg savnet "Lælle" og det og kunne snakke med han om absolutt alt og få ris, ros, råd... Men jeg tenkte også på søsters, bestefaren min som er kreftsyk og ditt og datt ellers som gjør at det er noen skyer på den blåblå himmelen... Det ble liksom nok! Og jeg knakk! Totalt!!
Snekker`n måtte jo tro jeg var spikspenna gal...

Og jeg har ingen jeg kan snakke med om dette annet enn snekker`n! Men han får ikke gjort noe med akkurat dette likevel, så jeg tier...
Tier og tørker tårene til neste gang bobla sprekker...
For et er jo EGENTLIG ikke noe galt,
det er bare at jeg av og til blir så sliten, lei meg og savner noen som ikke lenger er her...(Stemmen i hodet sier at jeg er tullete da..Among others!)
Og det gjør vondt, for jeg vet jo at de "er her", men den trøsta holder ikke når jeg har slike rier...

Slik går no` dagan...
Uansett;
Jeg legger ved den sangen til Gaute som satt so` ei kula... Kanskje den gjør noe med og for deg også...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar