Dritt!

Følelsen av å være en del av inventaret begynner å bli fremtredende. Det er vondt, og det er mulig det bare er en følelse...
Men samtalene er ikke tilstede lenger, med mindre jeg får ett spørsmål om hvor hva er eller om jeg har gjort slik eller sånn.. Nærheten er totalt fraværende, og det har kommet dit at om en kommer borti den andre skvetter vi fra hverandre og beklager...

 Kan ikke huske sist jeg ble holdt rundt, bare holdt...

Greit... Vi har vært i gjennom mye dritt med sykdom i familien, nedturer i forbindelse med det og rettsak i forbindelse med mine. Men vi har glemt hverandre... Eller ikke vi... Han har glemt... Mine spede forsøk på tilnærmelser blir kjapt og konsist avvist eller blokkert... Savner å bare bli holdt rundt litt. Bli sett...
 Tankene er mange, også tanken på ting som kunne vært... Men det er gondte tanker, så de må jeg skyve vekk... Jaja, det ble nå slik..
Men ikke slik det skulle blitt... Hadde jeg bare....

Så nå går jeg ut og får en klem av den nærmeste til å gi meg det - bikkja... Han er der, og er gudskjelov glad for å se meg...
Uansett....